Bushra har to land

Bushra har to land er en bok utgitt på Samlaget i 1978, og har Egil Lejon pg Shahnaz Saleem Baig som forfattere, begge nevnt på omslaget. Denne boka ble utgitt som paralleutgave, det vil si at den samtidig kom ut på både norsk og urdu, Bushra ke do watan. Begge bøkene, eller samme boka på begge språkene, ligger tilgjengelige på nasjonalbiblioteket sine nettsider. Der kan man lese bøkene, se på bildene, alt mens man sitter hjemme eller på kontoret. Selv synes jeg likevel at det beste er å ha en fysisk bok, og har lånt den hos deichmanske bibliotek i Oslo. Utgivelsen er et bilde av blikket på innvandrerne, som på 1970-tallet var synonymt med pakistanerne, i tiden den er skrevet og utgitt.

Forlaget selv skriver på omslaget at boka passer for barn i førskole og grunnskole, og slik jeg vurderer den er målgruppa de yngste barna i skolen. Boka består av noe tekst og mange bilder som viser livet og hverdagen til Bushra og hennes familie. Mor og far og to yngre søsken. Bushra er eldst. Store bilder i sort-hvitt viser scener fra hjemmet, fra skolen, korpsøving og mer. Det er en typisk bli kjent med bok, i dette tilfelle bli kjent med en pakistansk familie. Vi får se og vite om familien, om fars jobb og at han blant annet er på klubbmøte på jobben. Med andre er han fagorganisert. Mor steller hjemme. Barna er på skolen, og etter skoletiden driver de med ulike fritidsaktiviteter, både organisert og mer spontane. Far og mor går også på norskkurs for å lære seg språket. Og vi får se at de er på handletur, og allerede i 1978 var det altså en såkalt innvandrerbutikk, eller «den pakistanske butikken» slik den er omtalt i boka.

Boken viser altså en familie som har klart å tilpasse seg livet i Norge på en upåklagelig måte, og den viser en familie hvor barna er som alle andre norske barn, og ikke minst far og mor som gjør en ekstra innsats for å lære seg språket. Jeg er ganske sikker når jeg skriver at «Bushra har to land» må være en av de første framstillingene av idealinnvandrereren, en som tilpasser seg helt fint og blir integrert gjennom egeninnsats. I alle fall i nyere tid. Boka er utgitt i 1978, det er kun 7 år etter at pakistanere kom til Norge i nevneverdige antall. Før 1971 var det noen få pakistanere i Norge, og det var først i løpet av våren og sommeren 1971 at det kom mange nok til at myndighetene begynte å sette begrensninger på innreise til Norge.

Og så er jo verden liten, og det norsk-pakistanske miljøet enda mindre. De som tror at det er så fryktelig mange pakistanere og norsk-pakistanere i Norge kan ta det helt med ro. Folk fra andre land har gått forbi pakistanere og norsk-pakistanere for lenge siden. Underveis i lesingen av boka syntes jeg at noen av navnene virket kjente. For eksempel Bushra sin yngste bror Zulfiqar som heter Munir til etternavn. Jeg vet om en norsk-pakistansk advokat med akkurat det navnet. Kanskje en tilfeldighet. Så leser jeg videre at Bushra sin yngre søster heter Shagufta. Nå tenker jeg at det ikke kan være tilfeldig lenger fordi Zulfiqar som jeg vet om har en søster som heter Shagufta, og som jeg kjenner. Jeg finner fram telefonen, åpner facebook og sender henne en melding med bilde av et av oppslagene i boka som viser hele familien. Noen timer senere får jeg svar og bekreftelse på at jo, Bushra er hennes storesøster. Bushra har to land handler altså om storesøstera og familien til Tina Shagufta Kornmo, venstrepolitiker og lege. Verden er liten.