Politikerbøker, altså bøker skrevet av politikere, enten det er etter at man har gitt seg som politiker (typisk memoarer) eller mens man fortsatt er aktiv i gjerningen, er kort sagt en egen sjanger. Jeg har lest en del opp gjennom årene, og finner mange likhetstrekk, så når jeg setter i gang med en ny bok av en politiker (ny for meg, den kan ha vært utgitt for lenge siden), så går jeg inn i lesingen med en del forventninger om hva som kommer. Noen vil kanskje også kalle det forutinntattheter, men det får så være.
Afshan Rafiq sin bok Utfordringer og muligheter ble utgitt i 2008 og er skrevet i samarbeid med Bente Bakken. I innledningen skriver Rafiq at hun hadde prøvd noen ganger å skrive denne boka, men det kom alltid noe i veien, eller så kom hun ikke ordentlig i gang. Sammen med Bakken så ble det bok. Tittelen først; den er jo typisk politiker og oppsummerer egentlig ganske godt hva alle politikere snakker om, nesten uansett hva de snakker om. I denne boka kan tittelen referere til både politiske spørsmål og Rafiq sine personlige erfaringe i livet som barn, ungdom og voksen. Men det er ikke en tittel som selger, og jeg er oppriktig nysgjerrig på hva forlaget må ha tenkt den gangen, altså i 2008.
Med sine 170 sider er den nok blant de korteste også. Innholdet kan deles i to, hvor det på den ene siden handler om oppveksten, ungdomstiden, familien og den store kjærligheten, og på den andre siden om politikk og politiske spørsmål. Noen av de politiske spørsmålene som Rafiq diskuterer og argumenterer for eller mot er utdaterte i dag, så akkurat de delene er ikke så interessante å lese om i 2022, annet enn for å vite hva hun mente den gangen. Det mest interessante er den personlige beretningen om hvordan faren og etter hvert moren kom til Norge, om oppveksten og ungdomstiden, og ikke minst om utfordringene Rafiq møter på veien til å kunne gifte seg med mannen hun elsker. Dette kunne vært utdypet enda mer i boka.
Jeg er for eksempel veldig interessert i å lese migrasjonshistorien om de som kom til Norge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Riktignok hadde man hatt innvandrere i Norge, men de fleste var den gang fra Europa og og stort sett så ut som europeere. Innvandrere fra afrika og asia var det langt færre av, så det må ha vært litt av kultursjokk for både nordmenn og innvandrerene. Hvordan opplevde de å komme til Norge, hvordan ordnet de seg, hvordan navigerte de i det nye ukjente samfunnet uten å kunne språket, eller kanskje med hjelp av litt engelsk. Det finnes altfor få førstehåndsberetninger, og de som finnes skraper bare litt på overflaten. Det andre som hadde vært interessant å lese mer om er oppvekst på 1980-tallet, fra de første som ble født i landet i andre halvdel av 1970-tallet. Det finnes historier, men det er de mer ekstraordinære historiene som har fått mye plass. Jeg kunne godt tenke meg å lese om de mer hverdagslige, men likevel vanskelige og viktige ting. Dilemmaer i ungdomstid, om å stå mellom to kulturer når du ikke har noen andre å søke råd hos, ikke har andre som har stått i det før deg. Vi får et lite innblikk i det i boka til Rafiq, men det kunne vært mye mer. Dette er en oppfordring til Afshan Rafiq og hennes jevnaldrende, den første generasjonen norsk-pakistanere, født i Norge av pakistansk foreldre, om å fortelle sine historier.
YMSE 