Det er et nytt år, nye muligheter og alt det der. Ja, jeg er ikke så begeistra for slikt, livet tusler av gårde, og jeg tar en dag av gangen. Men jeg liker å holde på med noe, og mens noen har hobbyer av mer praktisk art, er min å utforske nye temaer, tanker og ideer.
Så jeg er nå på nyåret så smått i gang med et prosjekt, og leser meg opp på litteratur som finnes om eller knyttet til temaet; nemlig pakistanere. Denne gangen tenkte jeg også å dele litt om det jeg finner ut underveis, særlig om bøker og andre kilder som jeg kommer over, som også andre kan hende synes er interessante.
For noen dager siden ble jeg ferdig med å lese en liten bok med tittelen «Bak sløret: To norske kvinner i Pakistan». Den handler om to norske kvinner som reiser til Pakistan og forteller om sine opplevelser. Egentlig får vi bare vite om den ene kvinne sine opplevelser, Bitten Modal, den andre kvinnen er så å si fraværende i teksten, faktisk husker jeg ikke hva hun heter engang. Innimellom skriver forfatteren at hun er glad for at de er to, særlig i noen situasjoner som forfatteren opplever som krevende eller ubehagelige, men utover dette får vi vite ingenting om hva den andre kvinnen tenker om det hun møter og opplever på reisen i Pakistan. Boken er gitt ut i 1989. Da hadde pakistanere vært i Norge i to tiår, og de første som ble født i Norge av pakistanske foreldre var blitt tenåringer.
Bokomslaget er typisk 80-tallsestetikk med store typer og en illustrasjon som kan gi inntrykk av å være tegnet av et barn. Min første assosiasjon til illustrasjonen var hufsa fra fortellingene om mummitrollet. Det skal illustrere en kvinne i burka, men det er ikke så mye burka i boka egentlig. Det handler en del om konseptet purdah, eller adskillelse kan man kalle, hvor samfunnet er segregert på grunnlag av kjønn, og kvinnenes ærbarhet er familiens ærbarhet og må beskyttes. Men heller ikke det beskrives og behandles nyansert nok etter mitt syn, heller overflatisk.
I og med at boken er gitt ut i 1989, og at ikke bare en, men to reiser til Pakistan, bak sløret, så hadde jeg forventet mer. Det er en blanding av reiseskildring, blant annet et helt kapittel om en busstur som riktignok var lang, men som likevel ikke sier forteller oss mer om folk eller samfunn enn noe som kunne skildres i fem setninger, og en overflatisk reportasje om «slik lever de der».
Det er likevel interessant fordi det kan fortelle oss noe om hvordan man tenkte om og så på pakistanere på slutten av 1980-tallet. Hva man skrev om forteller oss hva man oppfattet som viktig, og hvordan man skrev om det forteller oss noe om hva man tenkte leserne visste om tekstens tema fra før. Her kan det virke som at man tenker at leseren vet og kan svært lite om pakistanere og Pakistan, for i boken nevnes ingen detaljer om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Det nevnes ingen navn på de vi møter. Det hele virker fjernt, og jeg får ikke inntrykk av at det gjøres noen forsøk på å bringe det nærmere, når det faktisk har kommet nærmere.
Det er en veldig lettlest bok, og relativt kort, noe overflatisk og enkel, men det kan hende det var nok for folk flest på slutten av 1980-tallet. I dag gir det mest som eksempel på mentalitetshistorie eller hvordan man tenkte om pakistanere og pakistan for over tyve år siden.
YMSE 
Legg igjen en kommentar