Sommeren 2021 har vært skjellsettende, ikke fordi det skjedde noe dramatisk, for det gjorde det ikke, ikke i det levde livet i alle fall, men i det indre, en åndelig skjellsettende sommer, en litterær oppvåkning og oppdagelse så å si. Jeg kjente til Manto, i navnet i hvert fall, men denne sommeren begynte jeg å lese hans tekster. Noveller, artikler. Deretter så jeg Nandita Das sin film om Manto, gestaltet av Nawazuddin Siddiqui. To ganger på kort tid. Å skaffe filmen var et arbeid i seg selv. Den fantes ikke hos noen norske utsalgssteder, og heller ikke hos noen strømmetjenester i Norge. Til slutt måtte jeg bare kjøpe den på nett fra England, og fikk DVD-en i posten. Som novelleforfatter en mester, en forteller i verdensklasse. Født og oppvokst i britisk India. Virket som forfatter av noveller og filmmanus i Mumbai, inne i de indre sirkler i indisk filmindustri, kjent som Bollywood.
Jeg kan ikke skjønne at han ikke er mer kjent utenfor subkontinentet, eller jo, jeg kan skjønne det. Manto skriver om det samfunnet han ser, om prostituerte, vold mot kvinner, om samfunnets dobbeltmoral og hykleri. For det ble han dømt. Samfunnet kunne ikke akseptere slik, ifølge domstolene, uanstendig litteratur. Manto skal ha sagt at litteraturen hans er et speil, om den som ser speilet er stygg kan ikke han belemres for. Han skal også ha sagt at om hans litteratur er uanstendig og obskøn, om hans litteratur er uakseptabel så er samfunnet uakseptabelt. Han var kompromissløs.
Manto døde 42 år gammel, alkoholisert og utstøtt. Aller mest preget delingen av India og Pakistan han, og flere av de mest gripende novellene hans tematiserer oppstykkingen av subkontinentet. I novellen «Toba Tek Singh» er delingen av britiske India og identitet tydelige temaer. Her er en gammel mann innlagt på et asyl for gale, og er mest opptatt av å skulle dra hjem. Men ingen kan fortelle ham hvor hjem er, om det er India eller Pakistan. Indiske og pakistanske soldater utveksler sine gale, og den gamle mannen skal overleveres til India. Men i den indre konflikten i mannen, dratt mellom grensene, bokstavelig talt, faller han om og dør i ingenmannsland, mellom piggtrådgjerdene. Toba Tek Singh manifesterer følelsen Manto selv strevde med så lenge han levde etter delingen. Hjem finnes ikke lenger og det er som om selvet rives i stykker, og vi blir tvunget til å spørre; hvor hører jeg hjemme?
Denne og andre noveller rører ved noe langt inne i meg. Dypt inne i sjelen for å si det med en klisje. Men noen ganger også klisjeer gode nok. Manto bringer fram det mørket som finnes i oss, i mer eller mindre grad. Manto bringer det fram, kaster et skimmer av lys, viser oss akkurat nok til at vi reagerer noen ganger med avsky og vemmelse, andre ganger med undring. Manto skildrer menneskenes moral uten at leseren merker det, ikke før etter at fortellingen er avsluttet. Språket og stilen er lett, ikke enkel, men nær karakterene, forståelig for leseren, neddempet og hverdagslig. Når jeg leser tekstene til Manto opplever jeg dem som moderne, noe som kunne ha vært skrevet i dag, ikke på 1930- eller 1940-tallet.
Det kan være mange grunner til at Manto ikke er mer kjent utenfor subkontinentet, men i og med at samfunnet og staten dømte ham som uanstendig, ble det heller ikke lagt noen innsats i å selge Mantos verk til verden. I en tid, i et samfunn hvor det store flertallet av kunstnere og folk generelt så på kunstens hovedformål å være oppløftende og oppbyggende, gikk Manto i en helt annen retning. Samfunnskritikken ble ikke satt pris (blir vel aldri det), snarere tvert imot. Likevel er det noen litteraturinteresserte i både India og Pakistan som holder Manto i live. Nandita Das sin film viser alle kampene, både mot samfunnet og seg selv. Det siste bildet i filmen er et nærbilde av Manto (gestaltet av Siddiqui. Deretter svart skjerm hvor teksten «Manto døde 42 år gammel» opp. Den fader ut, og til slutt, en siste setning før rulleteksten; Manto lever.
YMSE 