Jeg er ikke så kresen når det gjelder bøker. Jeg leser det meste så lenge det fenger og oppleves som lærerikt og relevant. Det varierer hvilke temaer jeg er opptatt av, og hva slags bøker jeg leser. I perioder går det i litt lette romaner, eller diktsamlinger, i andre perioder kan jeg være helt oppslukt av biografier, tunge sakprosabøker eller såkalt faglitteratur. Kan godt huske at jeg for noen år siden brukte en sommer på å lese om T-celler.
Det er sjeldent jeg pleier å bry meg så mye om helt nye bøker. Ofte kan de virke litt hypa opp av markedsførerne i forlagene og medieomtalene. Som regel venter jeg derfor noen år. Men denne bokhøsten opplever jeg som helt vill. Jeg kan ikke huske en høst (eller vår) hvor jeg har hatt så lyst til å lese såpass mange av de helt ferske bøkene. Så dette blir en tekst litt utenom det vanlige, nemlig om bøker jeg ennå ikke har lest.
Det begynte med litt snakk om Gudfaren. Først trodde jeg det var filmene det ble snakket om. Men ganske snart var det om en jeg visste hvem var. Jeg er født og oppvokst på Furuset på 1990-tallet, vi visste alle hvem Abbas var. Personlig har jeg ikke truffet eller snakket med ham før, noe folk synes er rart, siden vi begge er oppvokst på Furuset. Han er noen år eldre enn meg, og det er noe av forklaringen. Men overraskende mange tror at Furuset er en bygd hvor alle kjenner alle og henger med alle. Furuset er en liten by i byen, med flere tusen innbyggere som til tross for at de bor på samme sted ikke nødvendigvis møter hverandre. Men det mest interessante er muligheten til å få et innblikk i en verden som har vært og er fjernt fra min. Et innblikk i et liv levd i underverdenen. Her tror jeg det absolutt er noe interessant som også kan være lærerikt.
Den andre boken som denne høsten umiddelbart fanget min interesse er Frihetens øyeblikk, boka om Abida Raja, ført i pennen journalisten Håkon F. Høydal. Jeg har skrevet om den i Utrop, hvor jeg skriver at den kom som en bokbombe. En VG-artikkel om boka var nok for meg til å få tak i boken. Om et liv i voldens klør.
Etter to sakprosabøker passer det å nevne et skjønnlitterært verk. Helt siden jeg fant ut at Zeshan Shakar skal gi ut en ny bok i høst har jeg ventet på den. Etter en brakdebut med Tante Ulrikkes vei, og en enda bedre oppfølger i Gul bok er Shakar en av vår samtids mest toneangivende forfattere. En av få som klarer å fange det pluralistiske Norge mellom to permer realistisk og troverdig, lavmælt og med en gjennomslagskraft uten like. Jeg har tidligere skrevet et essay i Klassekampen om de to første bøkene til Shakar under tittelen Likhetens illusjoner. Den nye boken til Shakar, De kaller meg ulven. Selvfølgelig skal den leses.
En av de bøkene i år jeg er mest nysgjerrig på er Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapiezynska. Jeg har tidligere andre steder både sagt og skrevet at jeg savner historier om og av folk med polsk herkomst i Norge. Det er tross alt ganske mange i Norge som har polsk bakgrunn, langt flere enn pakistanere og norsk-pakistanere for eksempel. Basert på intervjuer i pressen gleder jeg meg til å lese denne boka.
Og til slutt, Hjertet i to – seks måneder med Karpe av Yohan Shanmugaratnam. Mitt første møte med Karpe var i 2002-2004 en gang, da jeg gikk på videregående skole, og disse gutta som kalte seg Karpe Diem var på skolens årlige kulturdag for å underholde skoleelevene. Jeg har fulgt Karpe siden da, og observert utviklingen i musikken og uttrykket de siste 20 årene. Og så er det Yohan som skriver boken. Å lese en bok om Karpe, det hadde jeg nok gjort uansett, men å lese en bok om Karme ført i pennen av Shanmugaratnam gleder jeg meg ekstra til å lese.
YMSE 