Av: Assad Nasir
Fra tid til annen begir jeg meg ut på oppdagelsesferd fra det kjente og trygge hjemmekontoret. Det har blitt slik det siste halvannet året, siden koronapandemien kom til Norge, og det meste ble stengt ned. Heldigvis har vi strøm, og enda heldigere har vi nettlinje rask nok til at bortimot hele verden får plass inne i en liten datamaskin. Tidligere ville jeg ha besøkt et bibliotek eller en bokhandel og kikket på tilfeldige bøker i tilfeldige hyller for å se om noe fanget min interesse. Nå gjør jeg det samme på nettet. Søker på tilfeldige ord og ser hva som ligger bak neste tilfeldige hyperlenke. Det var slik jeg plutselig befant meg inne på nettsidene til Columbia University i New York, USA.
Jeg har lest noe litteratur og poesi på urdu, kjenner til noen av de mest bejublede dikterne, både klassiske og fra nyere tid. Men inne på nettsidene til Columbia Univesity satt jeg plutselig med boka We sinful women, redigert at Rukhsana Ahmad. Den ligger i sin helhet ute på nett. De urdu-poetene jeg allerede hadde kjennskap til og som jeg hadde lest, var alle menn. I Rukhsana Ahmads samling er det dikt av utvalgte kvinner, kvinnelige poeter kunne jeg også sagt, men de var og er, slik Ahmad også poengterer i sin innledning, først og fremst poeter.
We sinful women er en antologi med dikt av noen sentrale feministiske poeter, alle kvinner, som var særlig aktive på 1970- og 1980-tallet i Pakistan. Boka har lånt tittelen fra diktet We sinful women av Kishwar Naheed (f. 1940). I dette diktet tematiserer Naheed kvinnen som underordnet mannen, eller samfunnet. Undertrykkeren er ikke manifestert eller materialisert i diktet, men eksisterer normativt, som et samfunnets orden. VI kan tolke det dithen at undertrykkelsen er så normativ at den ikke trenger å påpekes. Den er der, like naturlig som luft for å si det slik. Dikteren gir begrepet «sinful women» og et annet og mer positivt meningsinnhold, ikke ulikt det Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile gikk i front for i 2016 her i Norge. Det som senere har fått betegnelsen Skamløs-bevegelsen, som satte fingeren på det vi nå kaller negativ sosial kontroll. Kvinnekampen, eller mer presist sagt kvinners kamp for rettigheter og friheter går ut over grenser for tid og sted. Jeg gjengir hele diktet we sinful women her:
We sinful women
It is we sinful women
who are not awed by the grandeur of those who wear gowns
Who don’t sell our lives
who don’t bow hour heads
who don’t fold our hands together.
It is we sinful women
while those who sell the harvest of our bodies
become exalted
become distinguished
become the just princes of the material world
It is we sinful women
who come out raising the banner of truth
up against barricades of lies on the highways
who find stories of persecution piled on each threshold
who find the tongues which could speak have been severed
It is we sinful women.
Now, even if the night gives chase
these eyes shall not be put out.
For the wall which has been razed
don’t insist now on raising it again.
It is we sinful women
who are not awed by the grandeur of those who wear gowns
who don’t sell our bodies
who don’t bow our heads
who don’t fold our hands together.
I diktantologien finner vi alle verk på både originalspråket urdu og i engelsk gjendiktning. Denne praksisen er etter min erfaring relativ sjelden, men god. Å gi leseren muligheten til å lese diktene på originalspråket (forutsatt at leseren behersker språket) er en erkjennelse av at dikt vanskelig kan oversettes. Poesiens meningstetthet og språkbildenes konnotasjoner kan ofte ikke oversettes fra et språk til et annet uten å miste noe essensielt som språket bærer i seg. Dikteren uttrykker noe ut over ordenes semiotiske innhold. Ved å gi leseren diktet på originalspråket sammen med gjendiktningen på et annet språk, åpner opp poesien, og gir oss som lesere mulighet til å ha givende samtaler om både litteratur og oversettelse. Det siste er jo faktisk et fag i seg selv, et krevende virke som jeg har prøvd meg på selv. Oversettere får generelt sett for lite honnør for den jobben de utfører, og det aller vanskeligste er å oversette lyrikk.
Rukhsana Ahmad gir i tillegg et grundig bakteppe for de politiske og sosiale forholdene i Pakistan som en del av diktene må leses opp mot. Noen av diktene handler om konkrete politiske forslag og vedtak, andre mer generelt om de forholdene kvinner lever under. Det er særlig perioden 1978-88, da Zia Ul-Haq var president og diktator, som har gitt mat til en del politisk lyrikk. Men Ahmad er også nøye med å poengtere at kvinneundertrykkingen og misogynien ikke kom med Zia Ul-Haq. Det er et resultat av “centuries of subjugation of women in the subcontinent.” (s. 9).
De fleste diktene i utvalget er også skrevet i fri form, noe som var (og til del er) høyst uvanlig i lyrikk på urdu. Formtradisjonen står sterkt i lyrisk diktning på subkontinentet, og i urduspråklig lyrikk er tradisjonelle former som ghazal og nazm helt klart verdsatt høyest. En dikter vil måles etter hvor godt han eller hun behersker disse tradisjonelle formene som har et bestemt metrum, og vil til dels bli sammenlignet med klassikere som Mir og Ghalib. I denne tradisjonen er det også strenge rammer for hva diktet kan handle om. Politisk diktning finner vi lite av før Mohammad Iqbal var virksom i tiårene før India og Pakistan ble delt. I We sinful women finner vi dikt i både fast og fri form (mest det siste), og innholdet er sosio-politisk. For eksempel i diktet «Virgin» av Fahmida Riaz:
Virgin
The sky glows white like heated iron
The sand is dry as a parched thirsty tongue
Thirsty is the throat, the body, life itself.
My head bowed, I sit in the scalding desert
I have brought under your command this sacrificial animal!
The sacrifice which was obligatory, I have made.
There is still a glow in its bulging eyes
Its black hair is still soaked with blood
You had ordained that it should be unmarked
So it was, faultless, untouched and unseen too.
The warm blood absorbs in the endless sands
Look it has stamped a stain on my chadur.
O Great God
O Imperious One
O Proud and Angry One
Yes, I read your names and slaughtered it
Now let a shred of cloud come, let there be shade somewhere
O Great God
A breath of solace, for the soul itself is on fire!
A drop of water, for life is edging towards its end.
I dette diktet av Fahmida Riaz er motivet slaktingen av et offerdyr, men tittelen åpner for at diktet kan leses som beskrivelsen av en kvinnes møte med en mann hvor hun ofrer seg selv, gjennom å ofre sin jomfrudom. Tittelen henleder tolkningen i retningen av at vi leser om en kvinnes første samleie, skildret som en skjellsettende og traumatisk opplevelse. Hvis vi leser det slik er nærmest hver eneste verselinje en metafor, og hele diktet fullspekket med symboler. Den religiøse koblingen, eller analogien om man vil, kan leses som kritikk mot de bestående normer, mot samfunnet. Det er ikke en enkelt mann som overgriper, det er samfunnet og religionen.
En annen viktig lyriker er Zehra Nigah representert i boka med blant annet «The Girl by the Lamp-Post». Originalen på urdu har tittelen «En jente» (min oversettelse), og jeg kan ikke se hvorfor den engelske oversettelsen har en så annerledes tittel. For øvrig har jeg ikke noe å utsette på oversettelsen. Motivet i «The Girl by the Lamp-Post» er en prostituert kvinne sett gjennom dikter-jegets blikk. Diktet er som følger:
The Girl by the Lamp-Post
A storm raged in the night
the rain poured heavily
on such a night, who knows why,
I wandered aimlessly.
Across the road she stood
against the Lamp-Post,
her head leaned heavenly,
as she waited
for a prospective client.
The make-up ran down her cheeks
in the pouring rain
The arrow-sharpness of eyeliner
was lost in the slush.
The brilliance of her hair
had blown to the winds.
I thought to myself:
this flood of winds and rain
would surely snuff her into ashes,
streak the made-up face
into a goulish spectre.
Yet, still, to pick her up,
a prospective client
would need the stomach!
But when the rain had washed away
those layers of make-up
Once again, fearfully,
I looked at her closely.
A plain, simple face it was,
On those innocent features
surfaced the colours of youth
washed by the rain.
A leaf-like pallid flower
tangled with her hair
A raindrop, like dew,
trembled on her eye.
Instead of ashes, I saw
The glow of a flame.
I felt as if she were
my own daughter
whom I had lovingly raised,
carried in my womb.
A swing dangling from the tree
A shelf laden with dolls I could see
She had left all behind her at home:
I`d gently rebuked her
for walking too fast.
Zehra Nigah gir her et øyeblikksbilde av en kvinne som blir avkledd strofe for strofe, både av regn og vind, og av dikterjegets blikk. Men ikke slik hun kommer til å bli avkledd av neste kunde. Dikterjeget er en kvinne, det får vi vite mot slutten i verselinjen “I felt as if she were / my own daughter / whom I had lovingly raised, / carried in my womb.” Og når regnet har vasket vekk det ytre, trer et uskyldig ansikt fram. Men vi kan også si at det er dikter-jegets blikk som bli avkledd for den forestillingen det har om den prostituerte. I slutten av diktet står det uskyldige barnet foran oss, noens datter, vasket ren av regn og vind.
Diktene i antologien «We sinful women» utfordrer patriarkatet, taler makta midt imot, og setter kvinners kamp for frihet på dagsorden. De er skrevet i en annen tid i et annet samfunn, men står seg fortsatt som sterke beretninger om liv i ufrihet og tvang. Her er det bare en ting å gjøre; les i vei.
Tittel: We sinful women – contemporary urdu feminist poetry
Forfatter / redaktør: Rukhsana Ahmad
Utgivelsesår: 1991
Utgiver: The Women`s press
ISBN: 0-7043-4262-6
Fra tid til annen begir jeg meg ut på oppdagelsesferd fra det kjente og trygge hjemmekontoret. Det har blitt slik det siste halvannet året, siden koronapandemien kom til Norge, og det meste ble stengt ned. Heldigvis har vi strøm, og enda heldigere har vi nettlinje rask nok til at bortimot hele verden får plass inne i en liten datamaskin. Tidligere ville jeg ha besøkt et bibliotek eller en bokhandel og kikket på tilfeldige bøker i tilfeldige hyller for å se om noe fanget min interesse. Nå gjør jeg det samme på nettet. Søker på tilfeldige ord og ser hva som ligger bak neste tilfeldige hyperlenke. Det var slik jeg plutselig befant meg inne på nettsidene til Columbia University i New York, USA.
Jeg har lest noe litteratur og poesi på urdu, kjenner til noen av de mest bejublede dikterne, både klassiske og fra nyere tid. Men inne på nettsidene til Columbia Univesity satt jeg plutselig med boka We sinful women, redigert at Rukhsana Ahmad. Den ligger i sin helhet ute på nett. De urdu-poetene jeg allerede hadde kjennskap til og som jeg hadde lest, var alle menn. I Rukhsana Ahmads samling er det dikt av utvalgte kvinner, kvinnelige poeter kunne jeg også sagt, men de var og er, slik Ahmad også poengterer i sin innledning, først og fremst poeter.
We sinful women er en antologi med dikt av noen sentrale feministiske poeter, alle kvinner, som var særlig aktive på 1970- og 1980-tallet i Pakistan. Boka har lånt tittelen fra diktet We sinful women av Kishwar Naheed (f. 1940). I dette diktet tematiserer Naheed kvinnen som underordnet mannen, eller samfunnet. Undertrykkeren er ikke manifestert eller materialisert i diktet, men eksisterer normativt, som et samfunnets orden. VI kan tolke det dithen at undertrykkelsen er så normativ at den ikke trenger å påpekes. Den er der, like naturlig som luft for å si det slik. Dikteren gir begrepet «sinful women» og et annet og mer positivt meningsinnhold, ikke ulikt det Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile gikk i front for i 2016 her i Norge. Det som senere har fått betegnelsen Skamløs-bevegelsen, som satte fingeren på det vi nå kaller negativ sosial kontroll. Kvinnekampen, eller mer presist sagt kvinners kamp for rettigheter og friheter går ut over grenser for tid og sted. Jeg gjengir hele diktet we sinful women her:
We sinful women
It is we sinful women
who are not awed by the grandeur of those who wear gowns
Who don’t sell our lives
who don’t bow hour heads
who don’t fold our hands together.
It is we sinful women
while those who sell the harvest of our bodies
become exalted
become distinguished
become the just princes of the material world
It is we sinful women
who come out raising the banner of truth
up against barricades of lies on the highways
who find stories of persecution piled on each threshold
who find the tongues which could speak have been severed
It is we sinful women.
Now, even if the night gives chase
these eyes shall not be put out.
For the wall which has been razed
don’t insist now on raising it again.
It is we sinful women
who are not awed by the grandeur of those who wear gowns
who don’t sell our bodies
who don’t bow our heads
who don’t fold our hands together.
I diktantologien finner vi alle verk på både originalspråket urdu og i engelsk gjendiktning. Denne praksisen er etter min erfaring relativ sjelden, men god. Å gi leseren muligheten til å lese diktene på originalspråket (forutsatt at leseren behersker språket) er en erkjennelse av at dikt vanskelig kan oversettes. Poesiens meningstetthet og språkbildenes konnotasjoner kan ofte ikke oversettes fra et språk til et annet uten å miste noe essensielt som språket bærer i seg. Dikteren uttrykker noe ut over ordenes semiotiske innhold. Ved å gi leseren diktet på originalspråket sammen med gjendiktningen på et annet språk, åpner opp poesien, og gir oss som lesere mulighet til å ha givende samtaler om både litteratur og oversettelse. Det siste er jo faktisk et fag i seg selv, et krevende virke som jeg har prøvd meg på selv. Oversettere får generelt sett for lite honnør for den jobben de utfører, og det aller vanskeligste er å oversette lyrikk.
Rukhsana Ahmad gir i tillegg et grundig bakteppe for de politiske og sosiale forholdene i Pakistan som en del av diktene må leses opp mot. Noen av diktene handler om konkrete politiske forslag og vedtak, andre mer generelt om de forholdene kvinner lever under. Det er særlig perioden 1978-88, da Zia Ul-Haq var president og diktator, som har gitt mat til en del politisk lyrikk. Men Ahmad er også nøye med å poengtere at kvinneundertrykkingen og misogynien ikke kom med Zia Ul-Haq. Det er et resultat av “centuries of subjugation of women in the subcontinent.” (s. 9).
De fleste diktene i utvalget er også skrevet i fri form, noe som var (og til del er) høyst uvanlig i lyrikk på urdu. Formtradisjonen står sterkt i lyrisk diktning på subkontinentet, og i urduspråklig lyrikk er tradisjonelle former som ghazal og nazm helt klart verdsatt høyest. En dikter vil måles etter hvor godt han eller hun behersker disse tradisjonelle formene som har et bestemt metrum, og vil til dels bli sammenlignet med klassikere som Mir og Ghalib. I denne tradisjonen er det også strenge rammer for hva diktet kan handle om. Politisk diktning finner vi lite av før Mohammad Iqbal var virksom i tiårene før India og Pakistan ble delt. I We sinful women finner vi dikt i både fast og fri form (mest det siste), og innholdet er sosio-politisk. For eksempel i diktet «Virgin» av Fahmida Riaz:
Virgin
The sky glows white like heated iron
The sand is dry as a parched thirsty tongue
Thirsty is the throat, the body, life itself.
My head bowed, I sit in the scalding desert
I have brought under your command this sacrificial animal!
The sacrifice which was obligatory, I have made.
There is still a glow in its bulging eyes
Its black hair is still soaked with blood
You had ordained that it should be unmarked
So it was, faultless, untouched and unseen too.
The warm blood absorbs in the endless sands
Look it has stamped a stain on my chadur.
O Great God
O Imperious One
O Proud and Angry One
Yes, I read your names and slaughtered it
Now let a shred of cloud come, let there be shade somewhere
O Great God
A breath of solace, for the soul itself is on fire!
A drop of water, for life is edging towards its end.
I dette diktet av Fahmida Riaz er motivet slaktingen av et offerdyr, men tittelen åpner for at diktet kan leses som beskrivelsen av en kvinnes møte med en mann hvor hun ofrer seg selv, gjennom å ofre sin jomfrudom. Tittelen henleder tolkningen i retningen av at vi leser om en kvinnes første samleie, skildret som en skjellsettende og traumatisk opplevelse. Hvis vi leser det slik er nærmest hver eneste verselinje en metafor, og hele diktet fullspekket med symboler. Den religiøse koblingen, eller analogien om man vil, kan leses som kritikk mot de bestående normer, mot samfunnet. Det er ikke en enkelt mann som overgriper, det er samfunnet og religionen.
En annen viktig lyriker er Zehra Nigah representert i boka med blant annet «The Girl by the Lamp-Post». Originalen på urdu har tittelen «En jente» (min oversettelse), og jeg kan ikke se hvorfor den engelske oversettelsen har en så annerledes tittel. For øvrig har jeg ikke noe å utsette på oversettelsen. Motivet i «The Girl by the Lamp-Post» er en prostituert kvinne sett gjennom dikter-jegets blikk. Diktet er som følger:
The Girl by the Lamp-Post
A storm raged in the night
the rain poured heavily
on such a night, who knows why,
I wandered aimlessly.
Across the road she stood
against the Lamp-Post,
her head leaned heavenly,
as she waited
for a prospective client.
The make-up ran down her cheeks
in the pouring rain
The arrow-sharpness of eyeliner
was lost in the slush.
The brilliance of her hair
had blown to the winds.
I thought to myself:
this flood of winds and rain
would surely snuff her into ashes,
streak the made-up face
into a goulish spectre.
Yet, still, to pick her up,
a prospective client
would need the stomach!
But when the rain had washed away
those layers of make-up
Once again, fearfully,
I looked at her closely.
A plain, simple face it was,
On those innocent features
surfaced the colours of youth
washed by the rain.
A leaf-like pallid flower
tangled with her hair
A raindrop, like dew,
trembled on her eye.
Instead of ashes, I saw
The glow of a flame.
I felt as if she were
my own daughter
whom I had lovingly raised,
carried in my womb.
A swing dangling from the tree
A shelf laden with dolls I could see
She had left all behind her at home:
I`d gently rebuked her
for walking too fast.
Zehra Nigah gir her et øyeblikksbilde av en kvinne som blir avkledd strofe for strofe, både av regn og vind, og av dikterjegets blikk. Men ikke slik hun kommer til å bli avkledd av neste kunde. Dikterjeget er en kvinne, det får vi vite mot slutten i verselinjen “I felt as if she were / my own daughter / whom I had lovingly raised, / carried in my womb.” Og når regnet har vasket vekk det ytre, trer et uskyldig ansikt fram. Men vi kan også si at det er dikter-jegets blikk som bli avkledd for den forestillingen det har om den prostituerte. I slutten av diktet står det uskyldige barnet foran oss, noens datter, vasket ren av regn og vind.
Diktene i antologien «We sinful women» utfordrer patriarkatet, taler makta midt imot, og setter kvinners kamp for frihet på dagsorden. De er skrevet i en annen tid i et annet samfunn, men står seg fortsatt som sterke beretninger om liv i ufrihet og tvang. Her er det bare en ting å gjøre; les i vei.
Tittel: We sinful women – contemporary urdu feminist poetry
Forfatter / redaktør: Rukhsana Ahmad
Utgivelsesår: 1991
Utgiver: The Women`s press
ISBN: 0-7043-4262-6
YMSE 