Av: Assad Nasir
Pakistan blir ofte omtalt som «De renes land», blant annet fordi «pak» på urdu og persisk betyr ren, men i tillegg til den semantiske betydningen av ordet, omtales også Pakistan som «De renes land» i mer symbolsk forstand. Det kan være symbolsk for den religiøse renheten forstått som at staten Pakistan ble grunnlagt for å gi muslimer på det indiske subkontinentet et eget land. Tilblivelsen av staten Pakistan er tett knyttet til islam, tett knyttet til muslimers situasjon som minoritet i britisk India, før India og Pakistan ble uavhengige, suverene stater.
Uttrykket «De renes land» er derfor tynget ned av symbolisme og tradisjon, smurt inn i historiens arv. I ettertid blir konflikten mellom landene ofte litt forenklet knyttet til selve delingen i 1947. På subkontinentet blir det bare kalt «Partition» på engelsk. Slik vi omtaler andre verdenskrig som bare «Krigen». Delingen er en del av historien, en viktig del, og man kommer ikke utenom at den faktiske førte til voldelige konflikter mellom muslimer og hinduer som eskalerte kraftig og resulterte i drap og overgrep. Delingen av kontinentet førte også med seg at mange millioner mennesker måtte flykte fra sine hjem. Hinduer og en del sikher flyktet over grensa til India, og muslimer flyktet over grensa til Pakistan.
Jeg opplever at mange i Norge ikke har inngående kunnskap om Pakistans og Indias historie. Det er kanskje ikke rart. Landene ligger omtrent 6 000 km unna i luftlinje, og er relativt sjeldent omtalt i norske medier eller norsk offentlighet, til tross for at pakistanere har vært i Norge i 50 år. Delingen av subkontinentet har satt dype spor i begge land, og gjentakende konflikter og kriger gjennom andre halvdel av 1900-tallet har holdt sårene åpne. Men konflikten mellom landene, og mellom muslimer og hinduer, startet ikke med opprettelsen av India og Pakistan som selvstendige stater. Under kolonitiden var det også motsetninger mellom ulike religiøse grupper, men disse ble til dels holdt i sjakk gjennom felles motstand mot kolonimakten Storbritannia.
En bok jeg derfor kan anbefale er The Punjab in 1920s: A case study of muslims av Zarina Salamat. Boken er en gjennomgang av politiske og delvis sosiale forhold i 1920-årene i Punjab (som i dag er delt mellom India og Pakistan). Her viser Salamat hva som var de viktigste politiske debattene både innad og mellom de ulike religiøse gruppene, og at man allerede på 1920-tallet hadde det vi kan kalle identitetspolitiske diskusjoner, i stor grad knyttet til de religiøse identitetene. Man var særlig opptatt av representasjon, og at denne i folkevalgte organer på ulike nivåer skulle være forholdsmessig med tanke på hvor stor andel av befolkningen som bekjennet seg til hvilken tro i et gitt område. Samtidig var det en kamp om hvor mange seter som skulle gå til kandidater fra urbane satt opp mot rurale områder. Det var et intrikat system hvor et gitt antall seter i folkevalgte organer var forbeholdt muslimer, hinduer, sikher osv basert på folketall. Muslimer og hinduer utgjorde de største gruppene og både muslimer og hinduer organiserte seg på ulike måter for å kjempe for sin gruppes representasjon og ikke minst posisjon under det britiske styret.
Det mest interessante å lese er at man tidlig i 1920-årene var opptatt av og gjorde forsøk på å ta hensyn til hverandres religiøse tabuer. Hinduene unngikk å spille musikk utenfor moskeene rundt bønnetider, muslimene gikk med på å ikke slakte kyr ved eid-ul-adha. Tanken var å kunne stå sterkere sammen mot kolonimakten. Men utover tiåret øker motsetningene mellom muslimer og hinduer, hvor de må kjempe seg imellom om mest mulig politisk innflytelse fordi britene innretter et system som tvinger muslimer og hinduer inn i en kamp om et knapphetsgode, nemlig politisk innflytelse og makt.
Samtidig viser Salamat at det var store sosiale og økonomiske forskjeller mellom muslimene og hinduene i Punjab på 1920-tallet. Hinduene var i større grad høyere utdannet og derfor i større grad kvalifiserte til høyere stillinger som var bedre betalt. Den sosiale og økonomiske forskjellen mellom hinduer og muslimer førte også til at muslimene fikk mindre politisk innflytelse og makt. Resultatet ble at muslimene stemte på sine kandidater, hinduene på sine og sikhene på sine. Denne sekterismen var stadig økende opp mot uavhengigheten i 1947.
The Punjab in 1920s: A case study of muslims er en grundig og detaljert bok, og som leser må man gjøre sine egne undersøkelser for å få et grep om en del personer og organisasjoner som blir løftet fram. Boka er skrevet på engelsk, utgitt i Pakistan for universitetsstudenter først og fremst, og da forventes det kanskje noe forhåndskunnskaper, men den gir også en leser som meg (og andre interesserte i Norge) innsikt i de sosiale og politiske forholdene i Punjab på 1920-tallet og oppbyggingen til den intense uavhengighetskampen som presset på sterkere i tiårene som fulgte.
YMSE 